Русская Википедия:Поэма грёз

Содержание

Текст

Текст

Текст

Текст

Текст

Текст

Текст

Текст

Текст

Файл:Draumkvæde 1904 - Presten for alteret.png

Иллюстрация к Draumkvædet 1904 года издания, сцена в церкви

Поэма Грёз (норв. Draumkvedet, иногда пишется как Draumkvædet) — норвежская визионерская поэма, предположительно датируемая периодом Позднего Средневековья. Исходя из присутствующих в тексте дохристианских символов, предполагается, что поэма предшествует периоду Реформации, однако точный возраст её неизвестен. Одна из самых известных средневековых поэм в Норвегии. Передавалась устно в виде баллады, пока не была впервые записана и издана в Телемарке в 1840-х. В каталоге «The Types of the Scandinavian Medieval Ballad» зарегистрирована как B 31 (к категории B относятся «легендарные баллады»).

Сюжет

Главный герой, Олав Остесон (Olav Åsteson), засыпает в канун Рождества и спит, не просыпаясь, до Двенадцатой Ночи. Проснувшись, он скачет в церковь, и рассказывает там прихожанам о том, что во сне путешествовал по Загробному миру. Детали этого путешествия отчасти напоминают другие средневековые баллады, такие как Lyke-Wake Dirge: терновая пустошь, высокий мост Гьялларбру и чёрный огонь. Кроме этого, присутствуют и элементы из Апокалипсиса: Дьявол верхом на чёрном коне ведет свою армию Тьмы с Севера, чтобы встретиться с армией, идущей с Юга во главе с Архангелом Михаилом, едущим на белом коне в сопровождении Иисуса Христа. После этого главному герою также удаётся увидеть Ад и немного Рая. В конце поэмы даётся назидание живым поступать милосердно и сострадательно для того, чтобы избежать опасностей загробной жизни.

Текст

*на норвежском:	*на английском:
Draumkvedet	The Dream Poem
I Vil du meg lyda, eg kveda kan om einkvan nytan drengjen, alt om han Olav Åsteson, som hev'e sovi so lengje. Og det var Olav Åsteson, som hev'e sovi so lengje. Han la seg ned om joleftan, sterkan svevnen fekk, vakna 'kje fyrr om trettandagjen, då folkjet åt kyrkjun gjekk. Han la seg ned om joleftan, no hev han sovi so lengje, vakna 'kje fyrr om trettandagjen, då fuglane skoke vengjir. Han vakna 'kje fyrr om trettandagjen, då soli rann i li'e, då sala han ut fljotan folen, han ville åt kyrkjun ride. Presten stend'e fyr altare og les upp lestine lange, Olav set seg i kyrkjedynni og tel'e draumane mange. Gamle mennar og unge dei gjev'e etter gaum'e med' han Olav Åsteson tel'e sine draume.	I Will you hearken to me, I can sing Of a good young man, About Olav Åsteson, Who had been asleep for so long. And it was Olav Åsteson, Who had been asleep for so long. He lay himself down on Christmas Eve, Taken by a strong sleep, Did not awake until Epiphany, When people were going to church. He laid himself down on Christmas Eve, Now he has slept for so long, Did not awake until Epiphany, When the birds shook their wings. He did not awake until Epiphany, When the sun dawned on the hillside, Then he saddled his swift mount, Intending to ride to church. The priest stands by the altar, Reading out long passages, Olav seats himself by the church door, And tells of his many dreams. Old men and young, Gave their attention, While Olav Åsteson Told of his dreams.
II Eg la meg ned om joleftan, sterkan svevnen fekk, vakna 'kje fyrr om trettandagjen, då folkjet åt kyrkjun gjekk. For månen skin'e og vegjine falle so vide. Eg hev vori meg upp med sky og ned-att med havet svarte; den som vil mitt fotspor fylje, lær 'kje av blidom hjarta. Eg hev vori meg upp med sky og ned-att med havsens grunne; den som vil mitt fotspor fylje, lær 'kje av blidom munne. Eg hev vori meg upp med sky og ned-att på svarte dikje; eg hev sétt åt heite helvite og ein del av himmerikje. Eg hev fari yvi vigde vatnet og yvi djupe dalar; høyrer vatn, og ser det inkje, unde jordi so mune det fara. Eg er so trøytt og ferde-mod, og inna so mune eg brenne; eg høyrer vatn, og fær det inkje, unde jordi so mune det renne. Inkje kneggja soten min, inkje gøydde min hund'e, inkje gol dei ottefuglan': det tottest meg vera under. Eg var meg i auromheime i mange netter og trå, det veit gud i himmerik hosse mang ei naud eg såg. Eg kan noko av kvòrjom derfyr tykkjest eg frod; eg var longe i moldi mòka, ha eg tott den dauden god.	II I laid me down on Christmas Eve, Taken by a strong sleep, Did not awake until Epiphany, When people were going to church. For the moon shines, And the paths disperse so wide. I have been up with the clouds and down to the ocean dark Those who wish to follow my footsteps, Will not laugh lightheartedly. I have been up with the clouds And down at the ocean floor; Those who wish to follow my footsteps, Will not laugh from merry mouth. I have been up with the clouds And down on the dark moors; I have seen the heat of hell, And a part of the heavenly kingdom. I have traveled over the hallowed water, And over deep dales; I hear water, but see it not, It seems to run under the earth. I am so tired and travel-weary, And inside me I seem to burn; I hear water, but reach it not, It seems to flow under the earth. My horse did not neigh, My hound did not bark, The morning birds did not chirp; It seemed strange to me. I was in the Otherworld, For many long nights; God in heaven knows How much misery I saw. I know something about many a thing Therefore I am though to be wise, A long time I was in hell, I've come to know death well.
III Fyrst'e eg var i uteksti, eg fór yvi tynnyr-mog: sund'e gjekk mi skarlakskåpe og neglan' av kvòr min fot. For månen skin'e og vegjine falle so vide. So var eg meg i uteksti igjennom den tynnyr-ring: sund'e gjekk mi skarlakskåpe og neglan' av kvòr min fing. Kjem eg meg åt Gjallarbrui, ho heng'e so hågt i vinde; ho er oll med gulle slengji og saum i kvòrjom tinde. Ormen høgg'e, og bikkja bit'e, og stuten stend midte på leii: tri er tingji på Gjallarbrui, og alle er gramme og vreide. Bikkja bit, og ormen sting, og stuten stend og stangar – det slepp ingjen yvi Gjallarbrui som feller domane vrange. Eg hev gjengji Gjallarbrui, ho er både bratt og lei; vassa so hev eg dei Våsemyran', no er eg kvitt'e dei. Va'i so hev eg dei Våsemyran', der hev kje sta'i meg grunn; no hev eg gjengji Gjallarbrui med rapa mold i munn. Eg hev gjengji Gjallarbrui, og der var krokane på; men eg totte tyngre dei Gaglemyran', gud bære den dei skò gå!	III The first time I went hence, I traveled over a bed of thorns, Torn was my scarlet cloak, And likewise the nails on my feet. For the moon shines, And the paths disperse so wide. When I went hence I travelled through a ring of thorns; Torn was my scarlet cloak, And likewise the nails on my fingers. I came to the Gjallar Bridge She hangs so high in the air, All of the bridge is with gold covered And there are spikes in each end. The serpent stings and the hound bites, And the ox stands in the middle: Three are the creatures on the Gjallar Bridge, And all are grim and wrathful. The hound bites, the serpent stings, And the ox stands goring, They let none over the Gjallar Bridge, Who has judged wrongly. I have walked the Gjallar Bridge, It is both steep and hard; I have waded through the Vås moors Now I am past them. I have waded through the moors, No foothold found I there; Now have I walked the Gjallar Bridge, With mire soil in my mouth. I have walked the Gjallar Bridge, Fastened with hooks; But the moors were harder, God help those who there go!
IV So kom eg meg åt votno dei, der isane brunne blå; gud skaut det i hugjen min: eg vende meg derifrå. For månen skin'e, og vegjine falle so vide. Eg var meg i auroheime, ingjen der eg kjende, berre ho sæle gudmor mi med raude gull på hende. Sume fór yvi Grimaråsen og sume yvi Skålestrond, men dei som fór yvi Gjallarhylen, dei kome våte fram. So tok eg av på vetterstig alt på mi høgre hònd; der såg eg meg til Paradis, det lyser yvi vene lònd. Der såg eg att'e gudmor mi; meg mune kje bet'e gange: Reis du deg til Brokksvalin, der skò domen stande.	IV Then I came to those waters Where the ice burned black; God directed my mind, I went away from there. For the moon shines, And the paths disperse so wide. I was in the Otherworld, I knew no one there, Only my blessed godmother With bright gold on her hands. Some went over the Grimar Mound And others over the Skåle Sands But those who crossed the Gjallar Stream Came out wet on the other shore. Then I turned onto a winter path On my right hand side; There I saw Paradise Such glimmering fair lands. There I again saw my godmother I did not know where to go: "Get thyself to Brokksvalin Where judgment shall be pronounced”.
V Kjem eg meg åt pilegrimskyrkjun, der var meg ingen mann kjend'e, berre ho gode gudmor mi med raude gull på hende. I Brokksvalin der skò domen stande. Der kom ferdi nordantil, og den rei no so kvast; fyre rei Grutte gråskjeggje alt med sitt store brass. Der kom ferdi nordantil, det totte eg vera vesst; fyre rei Grutte gråskjeggje, han rei på svartan hest. Der kom ferdi sunnantil, det tottest meg vera best; fyre rei sankte såle-Mikkjel, han rei på kvitan hest. Der kom ferdi sunnantil, og den rei no so tvist; fyre rei sankte såle-Mikkjel, neste Jesum Krist. Der kom ferdi sunnantil, ho tottest meg vera trå: fyre rei sankte såle-Mikkjel, og luren unde armen låg. Det var sankte såle-Mikkjel, han bles i luren lange: Og no skò alle såline fram fyr domen gange! Men då skolv dei synde-såline som ospelauv fyr vinde, og kvòr den, kvòr den sål der var, ho gret fyr syndine sine. Det var sankte såle-Mikkjel, han vog i skåle-vikt; så vog han alle synde-såline bort til Jesum Krist.	V When I came to the pilgrims’ church I knew no man there, Only my good godmother With bright gold on her hands. In Brokksvalin, Where judgment shall be pronounced. From the north a host came, They rode so hard; In front rode the Devil Behind him his great host. From the north a host came, I though it to be terrible, In front rode the Devil He rode upon a black horse. From the south a host came, I though it to be good, In the front rode lord of souls Saint Michael, He rode upon a white horse. From the south a host came, Riding so silently, In the front rode lord of souls Saint Michael, Next to Jesus Christ. From the south a host came, They seemed slow to me; In the front rode lord of souls Saint Michael, And a horn lay under his arm. It was Saint Michael, He sounded the long horn: And now all souls Will would receive judgement. The souls began to tremble, Like aspen leaves in wind; And each and every soul there Wept over its sins. It was lord of souls Saint Michael, Weighing in his scales, Then he weighed all sinning souls, Towards Jesus Christ.
VI Eg såg meg einom drengjen, det fyrste eg vart ved, liten småsvein bar han i fangje og gjekk i jordi til knes. I Brokksvalin der skò domen stande. Kjem eg meg åt manne dei, kåpa den var bly: hans arme sål i dessom heime var trong i dyre tid. Kjem eg meg åt monno dei, dei bar på gloande jord: gud nåde dei fattige såline som flutte deildir i skog! Kjem eg meg åt bonno dei, dei stoge so hågt på glo: gud nåde dei synduge såline, ha banna bort far og mor! Kjem eg meg åt podda og ormen dei hoggje kvòrare med tanne: det var synduge syskjeni som ha'e kvòrare banna. Der møtte eg dei ormane tvei, dei bit'e kvòrare i sporde: det var dei synduge syskjenbonni som gifte kvòrare på jordi. Kjem eg meg åt Syslehuset, det var trollkjeringan' inne: dei stod kinna i raude blodet, det var so tung ei vinne. Der er heitt i helvite, heitar hell nokon hyggje; der hengde dei 'pivi ein tjørukjetil og brytja ned i ein presterygg'e.	VI I saw a young man, The first I came by, A little boy he bore in his arms; He was in earth to his knees. In brokksvalin, Where judgment shall be pronounced. I came by a man, His cloak was lead: This poor soul in our world Was greedy in hard times. I came to several men, They carried glowing soil: God have mercy on the poor souls Who moved border-stones in the woods. I came to several children, They stood there aflame: God have mercy on the sinning souls, Who cursed their father and mother. I came to the toad and the serpent, They stung each other with their teeth: They were sinning siblings, Who had cursed each other. There I met two serpents, They bit each other in the tails: They were sinful cousins, Who married each other on earth. I came to the witches house There were witches inside: They stood in a pool of blood, So heavy was their work. It is hot in hell, Hotter than anyone thinks; There they hanged over a cauldron with tar, And chopped a priest down.
VII Sæl er den i fødesheimen fatige gjev'e sko: han tarv ikkje berrføtt gange på kvasse heklemog. Tunga talar, og sanning svarar på domedag. Sæl er den i fødesheimen fatige gjev'e ku: han tarv ikkje sumlug gange på håge Gjallarbru. Sæl er den i fødesheimen fatige gjev'e braud: han tarv ikkje rædast i auromheime fyr horske hundegau. Sæl er den i fødesheimen fatige gjev'e korn: han tarv ikkje rædast på Gjallarbrui fyr kvasse stutehorn. Sæl er den i fødesheimen fatige gjev'e mat: han tarv ikkje rædast i auromheime anten fyr hæ'e hell hat. Sæl er den i fødesheimen fatige gjev'e klæde: han tarv ikkje rædast i auromheime fyr håge kjellar-bræde.	VII He is blessed on earth Who gives shoes to the poor: He need not walk bare-footed On the bed of thorns. The tongue speaks, And truth is told on judgment day. He is blessed on earth Who gives a cow to the poor: He need not walk dizzily On the high Gjallar Bridge. He is blessed on earth Who gives bread to the poor: He need not fear in the Otherworld The harsh baying of hounds. He is blessed on earth Who gives grain to the poor: He need not fear upon the Gjallar Bridge The sharp horns of the ox. He is blessed on earth Who gives food to the poor: He need not fear in the Otherworld Neither mockery nor hatred. He is blessed on earth Who gives clothes to the poor: He need not fear in the Otherworld High mountains of ice.
VIII Gamle mennar og unge dei gjev'e etter gaum'e det var han Olav Åsteson, no hev han tålt sine draume. Statt upp, Olav Åsteson, som hev'e sovi so lengje.	VIII Old men and young Gave their attention; That was Olav Åsteson, Now he has told his dreams. Stand up, Olav Åsteson, Who was asleep for so long.

Музыкальные произведения

Поэма была неоднократно положена на музыку норвежскими композиторами.

• Давид Монрад Юхансен — вероятно, первый композитор, превративший поэму в полноценное музыкальное произведение (Opus 7 для мужского хора, 1920-е).
• Его сын, Йохан Квандаль, написал свой «Draumkvædet» op. 15 в 1955. Это произведение доступно в двух версиях: одна для соло-сопрано и смешанного хора с фортепиано/органом, а другая для сопрано, смешанного хора, флейты, кларнета, фагота, валторны, альта, виолончели и контрабаса. (Bergen Digitalstudio BD7011).
• Eivind Groven переделал композицию для двух солистов и хора в сопровождении симфонического оркестра в 1963.
• Harald Gundhus аранжировал поэму для тенор-саксофона, флейты (в его исполнении), хардингфеле, кельтской арфы и органа. Эта запись была сделана 5-7 июня 1984 для Kirkelig Kulturverksted label.
• Arne Nordheim положил его на музыку в 1994 году для сольного пения в сопровождении скрипки Хардангера, электроники, хора и оркестра. Произведение было написано в честь тысячелетия города Тронхейм, состоявшегося в 1997 году .
• Ola Gjeilo написал версию с английским переводом поэта Чарльза Энтони Сильвестри для хора, фортепиано и струнного оркестра, премьера которой состоялась в мае 2014 года.

См. также

• Lyke-Wake Dirge
• Божественная комедия
• Рождественская песнь в прозе
• Гьялларбру
• Мост Чинват
• Сейд (магия)